Antikvaskriftens versaler

Oppgavetekst: «Grei ut om ulike teorier og synspunkter gjennom historien om hvordan antikvaskriftens versaler har blitt til – eller bør konstrueres»

Det eldste skriftspråket vi kjenner til er kileskriften som er datert til 3500 f.Kr. i Mesopotamia, dagens Irak. Det eldste alfabetet vi kjenner er det nordsemittiske som var i bruk mellom ca. 1700–1500 f.Kr. Fra dette alfabetet utvikles det flere, deriblant det greske. Grekerne gjorde noen nødvendige wspråklige tilpasninger ved å introdusere vokaltegn. Etruskerne lærte alfabetet av grekerne, som igjen videreformidlet det til romerne rundt år 600 f.Kr. Rundt 400–300 f.Kr er alfabetet i stor grad ferdig utviklet. Det inneholder da fire vokaltegn og seksten konsonanttegn, og de romerske versalene som vi i dag kjenner fra forskjellige innskrifter var ferdig utviklet.

Opprinnelsen til de eldste innskriftene vi kjenner i dag er fra et sted rundt 300 f.Kr. og de er ikke spesielt imponerende å se på. Disse innskriftene har ingen seriffer og minimalt med strekkontrast (Anderson 1969). Etter hvert som kunsten å lage innskrifter utvikler seg blir både seriffer og strekkontrast vanligere. Fra det første århundret før Kristus ser vi spor av seriffer og i det neste århundret begynner strekkontrasten å etablere seg slik vi kjenner den fra mange av vår tids antikvaskrifter (Rannem 2005, s. 25). Med tiden så blir begge disse særtrekkene til en konvensjoner, og et anerkjent eksempel som har både seriffer og strekkontrast er innskriften på Trajansøylen fra 112–113 e.Kr (Hochuli 1973).

Forskjellige romerske skrifter

Det er tre forskjellige typer skrifter som romerne etterlot seg. Vi kaller de Capitalis monumentalis, Capitalis rustica og Capitalis quadratae. I Romerriket hadde disse skriftene sine forskjellige bruksområder. Capitalis monumentalis som også kan kalles romersk kapitalskrift er som navnet insinuerer en skrift bestående kun av versaler (capitalis) og den var som oftest brukt til innskrifter på monumenter (monumentalis), men den ble også brukt på triumfbuer, bygninger og gravsteiner enten i Roma eller andre steder som historisk sett har vært en del av det Romerriket. Kjennetegnene ved Capitalis monumentalis er at den har klare og tydelige linjer, smidige kurver, strekkontrast med vinklet trykk og seriffer.

Capitalis quadratae var en mindre formell variant av kapitalskriften. Den ble brukt i mer hverdagslige sammenhenger som bøker, andre typer dokumenter eller innskrifter på husvegger. Siden den imiterte kapitalskriften var den en tidkrevende skrift å bruke.

Capitalis rustica er den minst formelle av de tre skriftene. Den er også en versalskrift og ble i stor grad skrevet for hånd på pergament med vannrørspenn eller på vegger med pensel. Capitalis rustica er smalere enn Capitalis quadratae og har et mer kalligrafisk preg. Den har også flere buede linjer, og underog overlengder. Capitalis rustica var derfor i større grad egnet til en hurtig skrivemåte. Den er også noe skråstilt og har kraftige seriffer.

Innskriftene utvikles

Av de periodene det finnes romerske innskrifter fra deler vi dem ofte inn i tre. De eldste innskriftene stammer fra den arkaiske perioden, som er århundrene fra 700 til 500 f.Kr. Fra denne perioden er det relativt få innskrifter som eksisterer i dag, men de som finnes har bokstavformer som i stor grad ligner på de greske bokstavene. Deretter følger den republikanske perioden som strekker seg fra år 500 til 27 f.Kr. Paul Stiff har laget en oversikt som viser tendensene i utviklingen fra denne perioden og utover keisertiden som er den siste av de tre periodene. I løpet av denne tiden utvikler bokstavformene seg fra å ha ingen seriffer, i stor grad være monolineære og nokså firkantede til at de i keisertiden har fullt utviklede seriffer, strekkontrast og individuell tegnbredde. I den republikanske tiden kjennetegnes bokstavene blant annet med at R har foten helt inne ved grunnstreken, M spriker og er veldig bred, og E er nærmest kvadratisk. Det er i tiden etter republikken når Romerriket er blitt til keiserrike under keiser Augustus at kapitalskriften i stor grad perfeksjoneres. Dette fører til at E nå er blitt vesentlig kondensert i forhold til tidligere, og foten på R starter et stykke ut på magen, og ikke inne ved grunnstreken. På Trajansøylen er seriffene og strekkontrasten godt utviklet. Selv om vi ikke ser det i dag så har mange av innskriftene fra denne tiden opprinnelig vært i farger (Mosley 1996). Dette var noe som ble vanlig under keiser Augustus.

Forskjellige substrater

Hvordan bokstavformene har utviklet seg har hatt noe med hvilke redskaper og substrater som til en hver tid vært til rådighet og hvem som har designet dem (Gray 1986). Når det gjelder innskrifter med Capitalis monumentalis så har de forskjellige steinsortene også gjort sitt til hvordan bokstavene utviklet seg. De forskjellige steinsortene har et spekter av forskjellige egenskaper som har ført til at arbeidsmetodene har variert fra steinsort til steinsort for å få til optimale innskrifter. Et hardt, finkornet og homogent substrat vil gi andre muligheter enn et mykt, grovkornet og heterogent et. De eldste innskriftene ble i stor grad hugget i sandstein som det på grunn av sin grovkornethet kan være vanskelig å skape fine linjer i. De fineste innskriftene sammenfaller i stor grad historisk sett med at det blir mer vanlig å bruke marmor under keiser Augustus. Marmor skiller seg fra sandsteinene ved at den er mer finkornet og homogen i sin oppbygning, noe som kan ha bidratt til å perfeksjonere innskriftene enklere enn ved bruk av sandstein. Marmor innbyr i større grad til å skape finere linjer, og det er ikke umulig at den økende bruken av marmor ble som en pådriver i utviklingen av de versale bokstav­formene i kapitalskriften (Susini 1973).

Trajansøylen

Et av de best kjente eksemplene av Capitalis monumentalis som er bevart for ettertiden er å finne på sokkelen til Trajansøylen i Roma. I Trajans forum like ved dagens Piazza Venezia står søylen. Reist som et monument over keiser Trajans erobring av Dakia – et landområde som i dag grovt tilsvarer Romania og Moldova – i starten av det andre århundret e.Kr. Innskriften har vært både forbilde og prototype for de antikvaversalene vi har i dag. Siden 1800-tallet har innskriften blitt sett på som en idealskrift. Dens eleganse og klarhet har satt den i en særstilling hva gjelder prakteksemplarer på kapitalskriften. Allerede på 1800-tallet ble det laget kopier av innskriften, og Victoria & Albert Museum i London har hatt en kopi siden 1864 (Mosley 1964). Flere avstøpninger er gjort av innskriften, men noen har vært basert på fotografier fra tidlig på 1800-tallet. Problemet med disse fotoene er at de ikke gir et eksakt bilde av hvordan innskriften egentlig er. Utstyret som ble benyttet til avfotograferingen den gangen kunne blant annet ikke kompensere for optisk forvrenging, noe som gjør at bokstavene ser tønneformede ut på dem. Derfor kan vi aldri være helt sikre på at det er en riktig gjengivelse vi ser i bøker, men på 1930-tallet gjorde den katolske presten og kalligrafen Edward M. Catich en nøye studie av innskriften på stedet i Roma. Hans arbeid er blant de bedre kildene som finnes rundt innskriftene på Trajansøylen. I senere tid har innskriften blant annet vært forbilde til skriftsnittet Trajan som ble designet av Carol Twombly for Adobe i 1989, en skriftsnitt som har vært mye brukt i filmplakater fra Hollywood på slutten av 90- og tidlig på 2000-tallet.

Kapitalskriften gjenoppdages

Romerriket opphører å eksistere i det femte århundret e.Kr. og kapitalskriften blir glemt. Ikke før rundt midten av 1300-tallet når mange begynner å se tilbake til antikkens idealer dukker den opp igjen. Dette blir etter hvert til den perioden som vi i dag kjenner som renessansen. Den tidligste renessansen oppsto i nordlige deler av Italia. I renessansen blir antikken idealet innenfor kunst, arkitektur, filosofi, litteratur og skrift. En gang mellom 1458 og 1469 konstruerte Felice Feliciano de antikke versalene ved hjelp av geometriske former, basert på antagelsen om at det måtte ha vært slik de ble konstruert i antikken (Mosley 1964). Giambattista Palatino gjør som Feliciano på 1500-tallet og hevder at den eneste riktige måten å konstruere bokstavene på måtte være ved hjelp av geometri. Selv om mye helst skulle forklares ved hjelp av matematikk og geometri i renessansen, så var ikke alle enige i den tilnærmingen til problemstillingen som Feliciano og Palatino hadde. Giovanni Francesco Creci levde samtidig med Palatino, og han jobbet i det pavelige kanselliet som skribent. Han har av enkelte blitt tildelt æren for å være den første barokke kalligrafen (Petrucci 1993). Crescis oppfatning var at man ikke skulle undervurdere viktigheten av å tegne opp bokstavene på frihånd før de ble hugget. Creci utelukket ikke bruken av geometri, passer og linjal, men mente at denne typen hjelpemidler kun var nyttig på de «enkle» bokstavene som var bygget opp av rette linjer. Dette gjaldt i følge ham A, E, F, H, I, K, L, M, N, T, V, X, Y, Z og de vertikale delene på B, D, G, P og R. Det var kurvene i de andre bokstavene han ikke kunne se for seg at ble konstruert ved hjelp av en geometrisk tilnærming. Creci var av den oppfatning at øyet var det beste instrumentet til denne jobben. Et øye kan bedømme en perfekt kurve, så han mente at den beste måten å skape buene i S og C var ved hjelp av øyemål og en stødig frihånd.

På 1500-tallet bygges Roma opp igjen etter et historisk lavt innbyggertall som kanskje var så lavt som 32.000 i 1527. Barokken som stilart hadde gjort sitt inntog i både kunst og arkitektur. Mange av de bygningene vi ser i dagens Roma stammer fra denne tiden. Bygningene kjennetegnes av sine barokke fasader med innskrifter på. Mange av disse innskriftene er i stor grad gjort med Cresci sine versaler som modell. Versalene hans kan også sees blant annet inne i St. Peterskirken ved foten av kuppelen. Crecis versaler var så populære at de ble brukt som en mal til et stykke ut på 1800-tallet før de ble avløst av mer moderne franske og engelske skrifter (ibid).

Teorier om innskriftenes tilblivelse

Vi vet lite om de hvordan de romerske skriftene egentlig ble til. Det foreligger ingen dokumentasjon for ettertiden på hvordan de eksakt ble laget i sin tid. Det er likevel en del teorier som omhandler både hvilke redskap som har vært i bruk og hvilke framgangsmåter de benyttet seg av. William R. Lethaby skrev i 1906 i forordet til boken Writing & illuminating, & lettering av Edward Johnston at innskriftene måtte ha blitt laget med en flat og stiv pensel (Johnston 1994). Jost Hohculi mener at det eneste verktøyet som ville gitt tilfredsstillende resultat i løpet av kort tid må ha vært en lang, flat og bred pensel med bust (Hohculi 1973). Uansett verktøy legger både Lethaby og Hohculi til grunn at den som utførte arbeidet var en erfaren person som evnet å jobbe raskt og effektivt med det verktøyet han hadde tilgjengelig.

Når det gjelder hvordan de jobbet så sier Susini at arbeidet bestod av tre steg (Susini 1973). Først ble teksten kladdet, så ble den ble overført til steinen av en ordinatio slik den skulle se ut, før den ble hugget av steinhuggeren. Det finnes bevis for at det fantes ordinatioer, men det er ikke bekreftet hvorvidt han også var steinhuggeren. I avdelingen Terme di Diocleziano til Museo Nazionale Romano er det mulig å se innskrifter hvor det har forekommet stavefeil. Dette kan tyde på at steinhuggeren ikke kunne å lese og at behovet for en ordinatio rett og slett var av en praktisk art for å sikre at skrivefeil ikke skulle forekomme. Ekstern ordinatio eller ei, stavefeil forekommer stadig den dag i dag også hyppig blant lesekyndige.

Referanser

Anderson, Donald M. (1969). The art of written forms. New York: Holt, Rinehart and Winston, Inc. Gray, Nicolete. (1986). A history of lettering. Oxford: Phaidon Hochuli, Jost. (1973). «Review of E.M. Catich, The origin of the serif». I: Visible Language. 7(1), s. 73–91 Johnston, Edward R. (1994). Writing & illuminating, & lettering. Revidert utgave. London: A & C Black Mosley, James. (1964). Kapittelet: «Trajan revived», s. 17–36. I: Alphabet. Mosley, James. (1997). «The baroque inscriptional letter in Rome». I: Printing Historical Society Bulletin. Nr. 43, s. 1–4 Petrucci, Armando. (1993). Public lettering: Script, power, and culture. Chicago: The University of Chicago Press Rannem, Øyvin. (2005). Typografi og skrift. Oslo: Abstrakt forlag Susini, Giancarlo. (1973). The Roman stonecutter: an introduction to Latin epigraphy. Oxford: Basil Blackwell