Designekspertise

Oppgavetekst: «Din oppgave er å lese fra perm til perm boken ‘Design Expertise’ (2009) av Bryan Lawson og Kees Dorst, og skrive et refererende resymé av bokens innhold.»

Forfatterne av boken Design Expertise er nederlandske Kees Dorst og engelske Bryan Lawson. Kees Dorst er professor i design ved universitetet for teknologi i Sydney, Australia. Han har bakgrunn fra industridesign, filosofi og som utøvende designer. Han har tidligere gitt ut en rekke artikler og fire bøker innen temaet design.

Bryan Lawson er utdannet arkitekt og har tidligere studert psykologi. Han har tidligere skrevet bøkene What Designers Know og Design in Mind hvor han har tatt for seg de forskjellige designprosessene i en vid forstand. Tidligere har han også vært rektor og fakultetsleder ved fakultetet for arkitektur ved Sheffield University i England.

Design Expertise er en bok som retter seg mot alle som er virksomme innenfor design, uansett hvilket del av faget som er deres spesialitet. Forfatterne som i hovedsak har bakgrunn fra industridesign og arkitektur bruker i stor grad eksempler fra disse profesjonene i boken, men eksemplene kan også godt brukes i sammenheng med andre typer designarbeid. Bokens målgruppe favner bredt og alle fra studenter til lærere, profesjonelle designere og forskere som jobber med design på forskjellige måter skal kunne ha glede av den. Design Expertise er delt inn i syv kapitler og hovedtemaet i den er spørsmålet om hvordan skal man kunne utvikle seg til å bli en bedre designer. Forfatterne argumenterer i stor grad for at evnen til å beherske ett komplekst sett av ferdigheter er noe av det viktigste som ligger i bunn for å kunne bli en god designer. Dermed utelukker de til en viss grad tanken om at gode designere kun er et resultat av såkalte «naturtalenter», selv om enkelte personer alltid vil lære ting enklere og raskere enn andre så er design en kumulativ læringsprosess hvor ny kunnskap og nye ferdigheter bygges på gamle, og med tid så tilegner man seg stadig mer kunnskap og erfaring innen faget.

Utviklingspyramiden

I boken vises det til en modell (s. 101) av Hubert Dreyfus hvor det er syv steg som skal illustrere den pyramiden man må klatre for å bli en designekspert. Jeg velger å kalle dette en pyramide fordi den illustrerer at kun en brøkdel av de som velger å starte en karriere som designere evner å strekke seg så langt at de når toppen av den, og dermed det punktet som Dreyfus kaller visjonærer. Dorst og Lawson argumenterer for at design er en livslang utdanning i motsetning til en del av de vitenskapelige fagene hvor mulighetene for faglig utvikling etter endt studie kan være i større grad begrenset enn for de som har studert design. Lawson og Dorst eksemplifiserer dette med følgende sitat i boken:

«Hugh Pearman claims that ’in architecture, you are young if you are under 50, an infant if you are under 40 and a babe in arms if you are under 30’.» Følgene av dette er at designere den dagen de er ferdigeutdannede egentlig i bunn og grunn bare er i startgropen av både karriere og faglig utvikling. Dermed har de bare så vidt begynt å klatre på pyramiden til Dreyfus. Som en kontrast til dette sier de dette om vitenskapelige utdanninger: We might contrast this with other areas such as mathetmatics and some of the physical sciences where people are commonly expected to do some of their very best work in their twenties. Det som skiller de som jobber innenfor de vitenskapelige fagene med designere er at de i stor grad har en del gitte begrensninger og løsninger på problemstillinger de ofte må forholde seg til i større grad enn hva designere har. Forskning kan antakelig være unntaket innenfor disse disiplinene, men så ligger det i forskningens natur å finne fram til nye løsninger. Dette har altså endt i at en del viktige oppdagelser innenfor de vitenskapelige fagene har blitt gjort av relativt unge mennesker. I denne sammenhengen vil jeg selv peke på Niels Henrik Abel som et godt norsk eksempel på en høyt anerkjent matematiker som gjorde sine største oppdagelser innen faget sitt i sine tidlige 20-år. Nå skal det sies at han døde i en alder av 26 år og ingen kan vite om han ville ha gjort nye og større oppdagelser om han hadde fått leve og blitt en gammel mann, men likefullt er det et relevant eksempel på det nevnte. Dreyfus sin modell inneholder fra bunn til topp stegene nybegynner, begynner, avansert begynner, kompetent, ekspert, mester og visjonær. Det er i og for seg ingenting i veien med å se den modelle i lys av andre fag som eksempelvis de vitenskapelige. Forskjellen blir da i forhold til hva Dorst og Lawson sier at det er mulig å hevde at en designer antakelig vil bruke lengere tid på å klatre oppover denne pyramiden enn en som er vitenskapelig utdannet. Følgene av dette er at alder vil ikke være et minus for en designer.

To steg fram og ett til siden

Hva er det som gjør at designere bruker så mye lengere tid på å klatre pyramiden enn utøvere av andre profesjoner? Det sies at alle designsituasjoner er unike, og siden man ikke har en formelbasert løsning på en gitt situasjon så gjør dette at man stadig vil få unike løsninger på dem. Dette kan bidra til at man i stor grad trenger mer mengdetrening for å bli en bedre designer. Dorst og Lawson er i så måte ikke udelt enige i dette:

Schön and his followers have tended to see all design situations as unique and special. While technically this may be correct, it is nonetheless somewhat misleading. Et prosjekt kan ha sine begrensninger lagt inn av oppdragsgiver, og selv om et prosjekt ligner et annet så kan man ikke blindt kopiere tidligere prosjekters løsninger siden forutsetningene neppe vil være helt identiske. Motstykket til de unike designsituasjonene kan være matematikeren som må forholde seg til at en ligning må løses ved hjelp av de definerte formlene for dem, uansett om ligningen opptrer som unik eller ikke. Derfor kan grunnen til at det tar lengere tid å få mer kunnskap om presedens (precedence) for designere ha noe med at de hele tiden blir presentert for nye problemstillinger som har forskjellige utfordringer som må løses fra gang til gang. Så hva er det da en som har klatret oppover pyramiden gjør bedre enn en nybegynner? «What is far more common is to find some aspect, quality or subcomponent that has sufficient similarity to one in a situation already experienced.» Erfaring er et av de viktige punktene som ellers i livet. Den kumulative læringen gjør at de med mest erfaring vil i større grad se mulighetene, begrensningene og løsningene lettere og raskere enn hva en nybegynner gjør. De med mer presedens har også opparbeidet den erfaringen som de kan bruke for å relatere til hvordan de har løst andre typer lignende prosjekter før, og i så måte nyttegjøre det tankegodset til å løse nye oppdrag. De er muligens mer effektive i den forstand at de bruker mindre tid på å stake ut en kurs som kan fungere for et prosjekt der hvor en nybegynner kanskje må prøve og feile seg fram i vesentlig større grad. Dette blir som sjakkspilleren Dorst og Lawson bruker som en analogi. En profesjonell sjakkspiller ser mulighetene og farene umiddelbart i et spill, mens nybegynneren spiller omtrent helt uten begrep om hva som er taktisk lurt eller ikke. Dette kan føre til såkalt nybegynnerflaks, men etter hvert som man blir litt mer erfaren så vil man nesten kunne oppleve å bli dårligere før man blir god fordi man tenker for mye på hva som kan skje hvis om og så videre. Det er altså mulig at mangelen på et fast rammeverk er grunnen til at det tar noe lengere tid å bli en god designer, men på den andre siden så er det alltid noe nytt å lære for unge så vel som gamle. Så som Dorst og Lawson sier; design er en livslang utdanning. Mine egne betraktninger om boken Dorst og Lawson skriver en lesbar og interessant bok hvor de tar opp en del viktige spørsmål rundt fagfeltet design. Uansett hvilket nivå man befinner seg på som designer så er det alltid nyttig å få innspill og tanker om hvordan man kan lære seg å bli en enda bedre designer. Boken gir nødvendigvis ikke noen fasitsvar eller suksessformel på hvordan man kan bli en bedre designer, men det er heller ikke det viktigste. Spørsmålene og problemstillingene de tar opp bør heller ses på som innspill fra to erfarne designere om hvordan man selv kan bli en bedre designer, så da er det opp til hver enkelt å finne ut hvordan man best kan dra nytte av dette i sin egen utvikling som designer.

Referanser

Lawson, Bryan og Kees Dorst. (2009). Design Expertise. Oxford: Architectural Press Kees Dorst. URL: http://www.keesdorst.nl/ (30.03.2011) Wikipedia. URL: http://no.wikipedia.org/wiki/Niels_Henrik_Abel (30.03.2011)