Portrettets funksjoner

Oppgavetekst: «Beskriv de to portrettene på henholdsvis side 50 (Carl Stelzner, Mathilde Rasmussen, 1843) og side 103 (Marcus Selmer, Ukjent person, ca. 1862) i Erlandsen (2000) ‘Pas nu paa!’. Drøft likheter og forskjeller i oppbygning og funksjon.»

I dag er vi «alle» blitt hobbyfotografer. Et kamera kan du få kjøpt overalt til en overkommelig penge i mange varianter. Det kan være seg små kompaktkameraer som passer i lommen, eller speilreflekskameraer for de som vil ta hobbyfotograferingen til et høyere nivå. Og når så du sist en mobil uten et kamera? Alle har et. I stadig mindre grad tenker du kanskje også på hva du kan og ikke kan ta bilde av. Teknikken er ikke noe stort problem. Kameraene takler de fleste forhold. I den spede start spilte disse forholdene derimot en helt avgjørende rolle. Eksponeringstiden var til å begynne med så lang at motivet måtte velges med omhu. Teknikken passet ikke til alle typer motiver, og kopier av bildene var på ingen måte en selvfølgelighet. De var i veldig stor grad forgjengelige. Noe å tenke på neste gang du lar være å ta backup av bildene dine. Vi skal ta utgangspunkt i to portretter fra henholdsvis 1843 og et fra rundt 1862. Beskrivelsene vil danne grunnlaget for det jeg deretter skal drøfte. Likheter og forskjeller i portrettenes oppbygning og funksjon. De aktuelle portrettene er et daguerreotypi fra 1843 av Mathilde Rasmussen, portrettert av Carl Stelzner. Det andre er et fotografisk visittkort av en ukjent herremann tatt av Marcus Selmer.

Portrettetene

Portrettet av Mathilde Rasmussen viser en ung kvinne som ser litt opp til høyre for seg selv. Hun er plassert foran et draperi og lener sin venstre underarm på et møbel med knekk i håndleddet, og fingrene lett knyttet bakover. Hun har sin høyre arm foran magen og også på denne hånden har hun fingrene litt sammenknytt inn mot seg. Hun har et mørkt og glatt hår, stramt kjemmet med midtskill. Hun bærer et halssmykke og en lang smal øredobb i hvert øre. På møbelet hun lener seg på ligger det en hvit duk, og på den ser vi litt av en kurv med noen høye blomster i. Hun utstråler et bestemt, men mildt blikk. Hun er kledt i en lys kjole, og rundt seg har hun en mørk kappe. På sin høyre arms pekefinger bærer hun en nokså stor og rund ring. Portrettet er rammet inn med et åttekantet litografert passe-partout. På bildet til Marcus Selmer ser vi en herremann. Han er stilfullt kledd i en mørk dress, hvit skjorte, svart sløyfe og holder en flosshatt inn mot brystet med sin høyre arm. Han ser rett på oss mens han støtter venstrearmen sin mot et bord. På bordet ligger det en mønstret, drapert duk. Til høyre i bildet ser vi et nedheng fra en gardin som følger linjene til hans venstre arm. Han har på seg et par svarte lakksko og står med sin venstre fot litt ut mot høyre. Under han er det et linoleumsgulv og like bak han er det en lys vegg. Han har mørkt hår kjemmet bakover med litt viker på sidene, en stor bart og skjegg på haken. Portrettet er et fotografisk visittkort i et format rundt 6 ganger 9 centimeter.

Portrettet av Mathilde Rasmussen er som nevnt et daguerreotypi. Det er tatt i Hamburg i 1843. På dette tidspunktet så var daguerreotypiet fortsatt for de få og best bemidlede i samfunnet. Likevel så var prisen for å bli portrettert på dette tidspunktet anslått til å være rundt 1⁄4 i Hamburg sett i forhold til Norge. De som lot seg portrettere på denne tiden brukte gjøre det for å kunne henge daguerreotypiene hjemme på veggen i en privat sammenheng. Det aktuelle bildet er anslagsvis rundt 10 ganger 12 cm og som alle daguerreotypier er det speilvendt. For å unngå anløpning måtte de settes inn i et lufttett glass. Portrettet av Mathilde er dog lettere anløpt i kantene.

Der hvor Mathilde Rasmussen formodentlig tok med seg daguerreotypiet hjem og hang det opp på veggen som var en helt vanlig bruk av daguerreotypiet, så hadde det fotografiske visittkortet som Selmer har tatt også hadde et veldig spesifikt bruksområde. Den samfunnsmessige sammenhengen mellom visittkortet og visitten er helt essensiell når man ser på de fotografiske visittkortene. Det ble brukt av de mer velstående i samfunnet for å kunne bygge nettverk. Essensen i visitten var at de gikk på besøk – altså visitt – til hverandre. Visitten hadde en mengde regler for hvordan man skulle framstå, oppføre seg, når og hvor man kunne komme på visitt og lignende. Hvis det var ønskelig med videre kontakt så var det vanlig å legge igjen et slikt fotografisk visittkort. Den teknologiske utviklingen mellom 1857 og 1861 som muliggjorde bruken av negativ og at man kunne lage kopier på papir var helt sentral i denne skikken med visitter og byttingen av fotografiske visittkort. Visitten er dermed den skikken som for første gang tvinger fram et bruksområde og dermed bryter en bildetradisjon for første gang i historien.

Den spede start

Av de som startet å ta daguerreotypier var det en relativt stor andel portrettmalere. Dette medførte at de ofte tok med seg den bildetradisjonen de var opplært i som malere med seg inn i det nye mediet. Vi ser dette ved at daguerreotypiene så og si uten unntak er portretter. Teknologien satte i den tidlige tiden noen begrensninger som bidro til at portrettet ganske tidlig sto frem som et godt egnet motiv for daguerreotypiet. For å kunne tjene penger på daguerreotypiet så var det helt avgjørende blant de tidligste pionerene å reise rundt i landet. Dette var fordi kjøpekraften ikke var stor nok for deres relativt dyre produkt på en og samme plass slik at de kunne livnære seg av det. De fleste som jobbet med dette satte inn annonser i avisene noe tid i forveien om når de skulle ankomme i de større byene. Til å begynne med så var det som oftest Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim som ble besøkt. Etterhvert som teknologien utviklet seg så jobbet flere mer fast i de respektive byene. Marcus Selmer var den første bofaste daguerreotypist, virksom i Bergen fra 1852. Etterhvert som daguerreotypiet ble mer og mer vanlig fikk også de mindre byene fikk oppleve det. Eksempelvis var første gang i Nord-Norge Tromsø som i 1851 fikk besøk av to daguerreotypister.

En av de større utfordringene var eksponeringstiden i daguerreotypiet. Når de hadde fått den ned til et akseptabelt nivå, så var det fortsatt vanlig at den kunne være på inntil 30 sekunder. Til å begynne med kunne dog eksponeringstiden være så mye som 20 til 30 minutter, noe som i den absolutt tidligste fasen gjorde teknikken helt uaktuell til bruk i portretteringssammenheng. Eksponeringstiden ble på tidlig 1840-tallet forkortet ned så drastisk som til nærmere 30 sekunder. Følgene av dette var da en muliggjøring av portretter. 30 sekunder ga fortsatt noen utfordringer i forhold til bevegelse og tid, men de løste utfordringene rundt dette med hjelp av noen enkle, men praktiske hjelpemidler som blant annet nakkestøtter – som de gjemte bak den portretterte – og møbler som sto beleilig til så den portretterte kunne støtte seg mot dem i de sekundene eksponeringen foregikk. Verdien av disse hjelpemidlene var dermed uvurderlig for dem når de hadde med en såpass lang eksponeringstid å gjøre for å få til vellykkede portretter. Den som ble portrettert kunne overhodet ikke røre på seg under eksponeringstiden, da ville det skapt det som vi i dag kan referere til som «ghosting». Blunkende øyner derimot var til å leve med fordi blunkingen skjer på et så lite brøkdelssekund at den relative tiden øynene er åpne i løpet av eksponeringen er såpass stor i forskjell at det ikke ville rekke å feste seg på daguerreotypiet.

Når den ukjente mannen Selmer har portrettert ca. 19 år senere, så har teknologien utviklet seg dithen at negativer var mulig. Prisene ble presset jevnt nedover med utviklingen av teknologien, så på dette tidspunktet var det å bli portrettert en vanligere ting. Bildet av denne herremannen var tatt for å brukes som visittkort. Dette var en helt vanlig bruk av portrettfoto på denne tiden. Grunnlaget for dette var den teknologiske utviklingen som gjorde at man nå fikk til å avbilde på negativer og dermed kunne det lages papirkopier av bildene.

De tidlige framskrittene

Utviklingen fra daguerrotypiet av Mathilde Rasmussen i 1843 til at man kunne skape negativer som kunne kopieres opp på papir til 1862 er essensiell. De veldig dyre daguerreotypiene var kun for de få, men selv om prisen jevnt ble billigere, og dermed flere andre kunne ta seg råd til å bli portrettert, så var det fotografiske visittkortet i 1862 ikke noe enhver hadde råd til. Forskjellen i bruken av daguerreotypiet og visittkortet er et viktig moment. Daguerreotypiet fikk du ett av, og dermed var det vanlig for dem som hadde slike i den tidligste tiden å ha det hengende på veggen i sine private hjem. Det fotografiske visittkortet hadde et bruksområde som var avhengig av at man kunne klare å lage kopier av motivet. Uten muligheten til å kopiere så ville man ikke kunne bruke det som visittkort, selv om man nødig ga fra seg kopier unødig.

Vi tenker ofte at den teknologiske utviklingen de siste 20 årene har vært stor, men utviklingen som foregikk i de knappe 20 årene mellom de to aktuelle bildene ble tatt må også anses for å være temmelig betydningsfull.

Litteraturliste

Erlandsen, Roger (2000). ‘Pas nu paa! Nu tar jeg fra Hullet!’, Milano: Forlaget Inter-View A/S.